Årets femte Donald-blad har andkommet og er blitt lest. Nå skal det andalyseres!

På forsiden ser vi en fornøyd Donald som spiller trekkspill mens han flyr med hangglider. En pen forside som sier litt om hva som kommer til å skje inne i bladet.

Den første historien, «Én av en million» (Halas/Nunez) er en småartig affære. Det varierer mye fra historie til historie hvordan Donalds selvbilde framstilles. Her har vi den realistiske varianten der Donald avstår fra å gjøre vågale ting fordi han vet at uflaksen hans sannsynligvis vil sørge for den sikre død.

Historien starter med at Donald får tilbud fra noen svært staute karer om å bli med i Våghalsklubben — han må bare gjøre noe riktig vågalt som ingen har gjort før ham først. Donald takker høflig nei, siden han altså har innsett at uflaksen hans fordrer en forsiktig livsførsel. (Denne erkjennelsen tar han med forbausende stor fatning. Selv når de blærete «våghalsene» gjør narr av ham foran Dolly, blir han ikke sint, bare trist. Det er på ingen måte noen klassisk kruttønne-Donald vi møter i denne historien!)

Men senere samme dag skal lykken plutselig snu. Donald finner tilfeldigvis et kronestykke med Kornelius Kvakk på begge sider, og en så sjelden mynt må jo være Donalds lykketalisman. Noen tilfeldige heldige episoder senere er denne mistanken bekreftet, og Donald er klar for et vågestykke uten like.

En jevnt over positiv historie, som forteller oss at alt er mulig så lenge man tror det selv (i alle fall i Donald). Don’t try this at home!

Etter en krimgåte av den vanlige fjollete sorten, er det klart for den nederlandske historien «Den glemte gruven» (Herman Roozen/Bas Heymans). Denne inneholder noen artige påfunn, men henger ikke særlig godt sammen.

I innledningen får vi vite at Ole, Dole og Doffen samler på postkort fra steder med navn som begynner på «Ole», «Dole» eller «Doffen», og at Skrue har gullklumper fra alle verdens gullgruver, og kan skille dem fra hverandre på lukten («gullet fra Dolena lukter for eksempel laks og edelgran!»). Resten av historien er en underlig sekvens med hendelser, der det meste ikke gir mening, og figurenes handlinger virker lite motivert.

For eksempel viser det seg at hvis man vil bli rik i en fei, kan man bare grave litt i en gullgruve som selveste Skrue McDuck har erklært at er tom for gull. Når Skrue på et punkt i historien blir fanget i samme gruve, bruker han den fabelaktige luktesansen sin til å finne — ikke gull, men veien ut av gruven (historien forsøker å forklare dette med at den friske luften utenfor lukter på samme måte som gullet fra gruven, men det fremstår ikke som spesielt troverdig). Og når alt ser riktig vanskelig ut, kan Skrue bare ta på seg et lurt smil og si «Jeg har en plan», og i neste rute er problemene hans borte, uten at vi får vite hva planen hans gikk ut på. Hele tiden maser Ole, Dole og Doffen om postkort, uten at dette noensinne har noe med resten av historien å gjøre.

Bas Heymans sine tegninger er det imidlertid ingenting å utsette på. En morsom detalj er bildet vi ser henge på veggen hjemme hos Donald i den første ruten: en donaldistisk variant av et nokså kjent portrett av Albert Einstein.

Donald/Klodrik-historien «I hatt og pine» er intetsigende fyllstoff, mens god gammel årgang-sidene er fornøyelig fyllstoff.

Deretter følger historien «Katteklanger og vuggesanger» av Kai Vainiomaki, som muligens har skrevet en Donald-historie for deretter å bytte ut Donald med Skrue? Det er sjelden vi ser onkel Skrue bo i «et lite forstadshus» i et temmelig ordinært nabolag. Det viser seg også at Skrue har et godt utvalg hel fisk (!) i kjøleskapet sitt, noe som kommer godt med når han må bestikke noen plagsomme katter.

Så får vi en Barks-ensider (som vi har lest før, men den er fremdeles like fin), og til slutt kommer avslutningen på fortsettelseshistorien «Tidstrøbbel». Donald og Petter Smart er fanget i England på tolvhundretallet, og nå roter de seg bort i en ridderturnering. Det lover ikke godt for Donald (som er blitt utstyrt med full riddermundur og plassert på en hest) når kampens start signaliseres ved at den «fagre prinsesse Griselda» sier «La massakren begynne!», og Donalds motstander kommer dundrende mens han roper «Jeg skal lage hakkebiff av den pipestilken!». Da er det godt at Petter har med seg den mystiske multifunksjonsoppfinnelsen sin, selv om denne viser seg å være så mystisk at ikke engang Petter selv forstår seg helt på den. Så kommer han da også med hjertesukket «Av og til lurer jeg på hvorfor jeg finner opp disse tingene …» mot slutten av historien.

Helt sist i bladet finner vi Svinesens spørreside og «Hodepine» (ingen Miks & Tips denne uken). På Svinesens side er det verdt å merke seg et spørsmål fra en «lur rev» som vi kjenner fra Andeby Online.